Hva er vibe lawyering – og hvorfor oppdager ingen feilene?

Sist oppdatert 15. juli 2026 av advokat Kjell Steffner

Vibe lawyering er juridisk arbeid som produseres med kunstig intelligens og legges til grunn ut fra hvordan det fremstår. Teksten aksepteres fordi den ser gjennomarbeidet ut, mens den substansielle kontrollen mot rettskildene mangler. På norsk: vibe-juss. I to innlegg, i henholdsvis Computerworld og i Dagens Næringsliv, har advokat Kjell Steffner beskrevet fenomenet fra hver sin kant. Samlet sett peker de på et felles poeng: De AI-feilene som blir oppdaget, oppdages fordi noen har til oppgave å lete etter dem. De fleste virksomheter har ingen slik funksjon.

Hva er vibe lawyering?

Begrepet er avledet av «vibe coding», der programvare genereres med AI og tas i bruk uten at koden gjennomgås. Det definerende ved vibe coding er ikke at utvikleren mangler kompetanse, også erfarne utviklere vibe-koder, men at resultatet aksepteres uten gjennomgang. Overført til juss: Vibe lawyering foreligger når AI-produsert juridisk tekst – kontrakter, klager, risikovurderinger, prosesskriv – legges til grunn fordi den ser gjennomarbeidet ut, uten at innholdet kontrolleres mot rettskildene. Parallellen fra Computerworld-innlegget er presis: Slik robust datasikkerhet sjelden er en del av vibe-kodet programvare, er vibe-jussede kontrakter sjelden forsvarlig sikret.

Computerworld-innlegget beskriver kjernetilfellet – bruk uten faglige forutsetninger for å vurdere resultatet. Begrepet favner imidlertid videre. Kontrollen kan mangle av tre grunner, og de tre variantene har ulike kjennetegn:

Den tredje varianten er den lumskeste, og den er dokumentert: Et feltforsøk med 758 BCG-konsulenter, omtalt i Computerworld-innlegget, viste at konsulentene ble raskere og bedre innenfor AI-ens kompetanseområde – og markant dårligere utenfor, uten at de merket det selv. Tilliten var størst der modellen var svakest.

Fenomenet er dokumentert i offentligheten, blant annet ved at Høyesterett i 2025 mottok sitt første prosesskriv med oppdiktede kilder, Asker kommune la AI-fabrikkerte høyesterettsdommer til grunn i formannskapsbehandling, og at Datatilsynet rapporterer om en økning i klager fra enkeltpersoner på 105 prosent, med AI-utformede klager som tydelig trend. Eksemplene og kildene er gjennomgått i Computerworld-innlegget.

Hvorfor blir vibe lawyering sjelden oppdaget?

Dette er kjernen i DN-kronikken: Rettsapparatet har en innebygget feildetektor. Dommeren ettergår kildene, og motparten har all interesse av å finne feil. Derfor finnes det statistikk over AI-feil i domstolene. For eksempel har kanadiske domstoler i 2026 påpekt oppdiktede rettsavgjørelser i 79 saker, mot syv i hele 2024. Næringslivet mangler en tilsvarende mekanisme:

«Når økonomisjefen lar en chatbot vurdere en skytjenesteavtale, leser ingen dommer svaret. Feilen ser ut som god jus og blir liggende i avtalen til den en dag settes på prøve.»

Rettssakene der AI-feil avsløres, utgjør dermed bare den synlige toppen. Det store volumet skjer stille, nærmere bestemt i kontraktsvurderinger, complianceprosesser, styrenotater og forhandlingsposisjoner som aldri møter en kritisk leser. Computerworld-innlegget beskriver det typiske forløpet hvor en SaaS-avtale «strammes opp» av et AI-verktøy, får amerikanske klausuler som kolliderer med norsk bakgrunnsrett, og signeres fordi teksten fremstår som profesjonell.

«Og det går som regel bra. Det er nettopp det som gjør dem farlige.»

Hvorfor ser feilene ut som god jus?

De to innleggene gir til sammen forklaringen. Språkmodeller er trent til å bekrefte brukeren («sycophancy»), de hallusinerer mer der treningsdataene er tynne. Norsk rett er et smalt hjørne av internett, med viktige rettskilder delvis bak betalingsmur. Stanford-forskere har målt at selv spesialiserte juridiske AI-verktøy svarer galt i 17 til 33 prosent av tilfellene, og at modellene svarer med samme selvsikkerhet enten de har rett eller tar feil. DN-kronikken systematiserer dette i tre blindsoner: domeneblindsonen (norske rettskilder er svakt representert, svarene formes av amerikansk kontraktstenkning), metodeblindsonen (teksten imiterer juridisk metode uten å utføre den) og strategiblindsonen (modellen ser ikke det som mangler i kontrakten, og forstår ikke partenes relasjon).

Hva bør virksomheten gjøre?

Ingen av innleggene argumenterer for å la AI ligge. Begge peker på det motsatte. AI-verktøyene er gode til å lese, sortere og sammenligne. De dyktigste AI-aktørene er samtidig de som oftest ber om juridisk gjennomgang av det verktøyene har produsert. Rådet er å bygge kontrollmekanismen selv, siden ingen dommer kommer til å gjøre det for deg. Konkret innebærer det tre ting. Behandle et selvsikkert AI-svar som en hypotese som skal etterprøves. Sjekk hver kildehenvisning. Og la personer med domenekunnskap kontrollere resultatet der innsatsen er høy, på samme måte som viktig og forretningskritisk kode gjennomgås før den settes i produksjon.

Definisjonen over har også en ansvarsside. Når vibe lawyering ikke forutsetter kunnskapsløshet, treffer begrepet også profesjonelle brukere. Advokatforeningens AI-veiledning fra september 2025 slår fast at advokaten alltid har det endelige ansvaret, også når AI brukes som verktøy. Og prinsippet lar seg generalisere ved at ansvaret for teksten følger den som legger den til grunn, ikke verktøyet som produserte den.

Begge innleggene kan leses i sin helhet hos Computerworld og Dagens Næringsliv.

Kilder: «Du driver sannsynligvis allerede med vibe lawyering», Computerworld, juli 2026 · «Domstolen har en feildetektor. Styrerommet har ingen», Dagens Næringsliv, juli 2026