En tollfrihet man må betale for, er ingen tollfrihet
Fra 1. juli krever EU en fast tollavgift på tre euro per varelinje for småpakker fra Norge til forbrukere i EU. For varer EØS-avtalen gjør tollfrie, er en slik avgift etter alt å dømme i strid med avtalen. Regjeringen bør derfor legge bort bønnen om unntak og i stedet kreve at avtalen følges. Avklaringen må komme nå i juli.
EU har fjernet tollfritaket for pakker med verdi under 150 euro. I stedet kommer en midlertidig flat avgift på tre euro per varelinje, ikke per pakke, frem til EUs nye digitale tollsystem overtar i 2028. Hensikten er forståelig, å bremse flommen av billigvarer fra plattformer som Temu og Shein, nær seks milliarder småpakker fra 3. land bare i fjor. Men avgiften skiller ikke mellom en kinesisk gigant og en norsk nettbutikk som selger gensere til Sverige.
Norske bedrifter fikk beskjeden fra transportører og speditører få dager før ikrafttredelse. Fortsatt er det uklart hvordan avgiften skal beregnes, hvem som har betalingsansvaret og hva fortollingen vil koste. På toppen kommer administrasjonsgebyr og speditørenes egne påslag. For tekstil, sport, møbler og design – bransjer med små marginer der nettsalg til Europa er selve forretningsmodellen – kan dette avgjøre om eksporten bærer seg. For forbruksvarer med lav utsalgspris vil fortollingen utgjøre en så stor prosentandel av varens verdi at salg ut av Norge ikke lenger blir lønnsom. De første bedriftene permitterer allerede ansatte og flytter varelager og produksjon ut av Norge.
Avtalen er klar
EØS-avtalens artikkel 10 forbyr toll mellom avtalepartene. Forbudet gjelder også «avgifter med tilsvarende virkning» – enhver økonomisk byrde som legges på en vare fordi den krysser grensen, uansett hva byrden kalles og hvor liten den er. Slik har EU-domstolen tolket det tilsvarende forbudet siden 1960-tallet, og EØS-avtalen skal forstås på samme måte. Forbudet dekker de aller fleste industrivarer med opprinnelse i EØS. Det er nettopp disse varene som nå rammes.
Innvendingen fra Europa kommer garantert. Norge står utenfor tollunionen, og EUs handelspolitikk overfor tredjeland er ikke en del av EØS. Det er riktig. EU kan kreve tolldeklarering og dokumentasjon på hvor varen kommer fra. Men EU kan ikke ilegge en avgift på varer avtalen gjør tollfrie. Det er forskjellen på en prosedyre og en avgift – og treeuroen er en avgift.
En rettighet med prislapp
Bedriftene tilbys i enkelte tilfeller riktignok en utvei, full fortolling med opprinnelsesdokumentasjon, slik at varen går tollfritt etter avtalen. På papiret løser det alt. I praksis koster full fortolling av en småpakke mer i gebyrer og administrasjon enn selve avgiften. Norske bedrifter må dermed betale for å oppnå en tollfrihet EØS-avtalen allerede gir dem. Ingen kan i dag engang si sikkert om løsningen lar seg gjennomføre i praksis for småsendinger. En rettighet man må kjøpe tilbake, er ingen rettighet.
Regjeringen kan ikke påberope seg overraskelse. Etter det som er kjent, har norske myndigheter i månedsvis forsøkt å få en avklaring fra EU-kommisjonen, uten å lykkes. Likevel fikk bedriftene først vite om avgiften fra sine egne transportører. Enten har regjeringen sovet i timen, eller så har den visst og tiet. Begge deler er uholdbart. Og mønsteret er kjent. I november innførte EU toll på norske jernlegeringer, tross høylytte protester. Det er andre gang på under ett år at EØS-avtalens tollfrihet viser seg å være mindre verdt enn antatt.
Juli er fristen
Regjeringen må kreve, skriftlig og formelt, at EU bekrefter at varer med EØS-opprinnelse ikke omfattes av avgiften, og at opprinnelse kan dokumenteres enkelt og billig for småsendinger. Saken hører hjemme i EØS-komiteen. Den kan ikke bli liggende i en e-postkø hos speditørene.
Selges varen fra et lager i EU, slipper man tilsynelatende avgiften. Insentivet til å flytte aktivitet ut av Norge er dermed bygget inn i ordningen. For den enkelte bedrift kan det være rasjonelt. For landet er det korttenkt. Flytter lageret først, følger produksjonen gjerne etter. Av det som fremgår av regelverket og EUs veileder rammer avgiften selv der salget skjer gjennom et eget selskap i EU, så lenge pakken sendes fra Norge. Norge kan ikke leve av olje, fisk og offentlig sektor alene.
EU tar ferie 1. august. Da er sommeren tapt for bedriftene som allerede permitterer. Regjeringen må på jobb i juli.
